Søk Rødliste Med rammer

ENAnisantha tectorum

takfaks dáhkehárjesuoidni

Norsk rødliste for arter 2015

Denne siden viser Norsk rødliste for arter 2010. Den oppdaterte rødlisten finnes på http://www.artsdatabanken.no/Rodliste

Rødlistevurdering

Anisantha tectorum
EN
Karplanter (Norge)
B1a(ii)b(iii,iv,v)+2a(ii)b(iii,iv,v)
VU

Artsinformasjon

1

< 1 %

< 1 %

10 - 50 %

B-kriterie

< 5000 km²

< 500 km²

≤ 5

Antall lokaliteter eller delpopulasjoner (iv) Antall reproduserende individ (v)

Oppsummering

Ny tolkning av tidligere data

Fylkesforekomster

Antatt
Kjent
Arten er dokumentert eller antatt å være etablert med reproduserende bestand i Norge

Kriteriedokumentasjon

Takfaks (Anisantha tectorum) vurderes som sterkt truet (EN) fordi den de siste tiårene bare er dokumentert fra 2-3 av sine antatt hjemlige (eller gamle kultur-) forekomster. Disse forekomstene ligger i indre fjordstrøk på Vestlandet i Ho Jondal: Herand (dokumentert 1908-13) og SF Aurland: 4-5 forekomster (1925-39), Lærdal: Ljøsne (1993-2007) og Lærdalsøyri (på torvtak 1863-1944), Sogndal: Meisura (1916-43), Fatlabergi (1958-94) og Slinde (1994), og Leikanger: Fatlaviki (1938-1971). Arten vokser i berg, skredmark og i annet brattlende, tidligere sterkt beitet av sau og geiter, i veiskråninger i tørrengområder, og dessuten på torvtak (derav både det vitenskapelige og det norske navnet). Opphør av utmarkbeite er trolig årsaken til at den synes å ha forsvunnet fra over halvdelen av tidligere kjente forekomster.

Arten er eurasiatisk og er blitt introdusert til mange områder, også til Norden. I nyere tid er den kommet med ballast, ved møller og med grasfrø etc., men forekomstene i bergene på Vestlandet synes å ha en lengre historie, høyst trolig tilbake til godt før 1800. Her er den fullt ut naturalisert (Holmboe 1921). På skrotemark er den funnet spredt i kyststrøkene mellom Østfold og Troms (Wendelbo 1956, Lid & Lid 2005). Den er en parallell til sandfaks (Anisantha sterilis). Begge artene blir av Holmboe (1921) og Wendelbo (1956) vurdert som fremmede, kulturspredte arter, mens Lid & Lid (2005) mener de er "truleg heimlege". Begge har eldre, naturaliserte forekomster innen et lite område; sandfaks i Rogaland, takfaks i Hardanger og Sogn. For begge artene ser rødlistevurderingen bort fra nyere funn på ulike typer skrotemark. Vi har ingen informasjon om populasjonsstørrelse eller status for arten, bortsett fra at den i 1990-årene flere ganger ble funnet i veikanter og i berg i "kjerneområdet". På 1800-tallet var torvtak (på hus) et viktig habitat for takfaks (Holmboe 1921). Dette habitatet har siden den gang gått sterkt tilbake, og det antas at populasjonene lokalt er blitt både færre og mindre.

Takfaks er utbredt i Europa, Vest-Asia og Nord-Afrika.

Hovedhabitat

  • Berg, ur og andre grunnjordsystemer
  • Konstruert fastmark

Naturtyper

  • På land og i ferskvann  > Bioklimatiske soner  > Boreale og alpine områder
    • sørboreal sone
    • boreonemoral sone
  • På land og i ferskvann  > Bioklimatisk seksjoner
    • Overgangsseksjon
    • Svakt oseanisk seksjon
    • Klart oseanisk seksjon
  • Berg, ur, grunnjordsystemer  > Åpen ur og snørasmark  > koloniseringsfase
    • rik-ur
  • Berg, ur, grunnjordsystemer  > Åpen ur og snørasmark  > sluttet vegetasjonsfase  > veldrenert
    • lågurt-rasmarkeng
  • Berg, ur, grunnjordsystemer  > Åpen grunnlendt naturmark i lavlandet  > veldrenert  
    • grunnlendt lågurtmark
  • Konstruert fastmark  > Konstruert fastmark  > landbruksbebyggelse
    • gårdstun

Påvirkningsfaktorer

  • Påvirkning på habitat  > Landbruk  > Opphørt/redusert drift
    • Beite
      • Tidspunkt
        • Pågående
      • Omfang
        • Minoriteten av populasjonen påvirkes (< 50%)
      • Alvorlighetsgrad
        • Ukjent

Referanser

  • Holmboe, J. 1921. Nogen kulturrelikter i urernes plantevekst. Naturen. 1921: 65-76
  • Wendelbo, P. 1956. Antropochore Bromus-arter i Norge. Blyttia . 14: 1-14